Vi må forvalte skogen bærekraftig
Mari Bolkesjø
- Jeg synes skog er kjempespennende. Å få lov til å forvalte et stykke skog er en takknemlig oppgave. Selv om det er en del bekymringer og medfører et ansvar. Ansvar på vegne av samfunnet, naturen og neste generasjoner. Det betyr at vi må forvalte skogen bærekraftig, sier Mari Bolkesjø, skogeier i Notodden kommune i Vestfold og Telemark.
- Jeg tror ikke på noen enkle skjematiske eller ekstreme løsninger, men helhetlig tenkning og kunnskapsbasert forvaltning. Og det er det som jeg synes er så fint med å være skogeier og forvalter av skogen. Det å kunne ha flere tanker i hodet på en gang.
- Drive skogen på en bærekraftig måte. Ta vare på tiurleiken, elgbestanden og myrputten der storsalamanderen holder til. Og få fram en fantastisk råvare, tre som en bærekraftig og fornybar ressurs er jeg helt sikker på at vi kommer til å bruke mye mer i framtida. Både innenfor bygg, emballasje, drivstoff, tekstilproduksjon og mye mer vi ennå ikke ser omfanget av.
Fikk ansvaret tidlig
- Jeg fikk ansvaret tidligere enn planlagt, sier Mari. Hun overtok skogen på 8600 mål da faren døde av kreft i 2011. Da var det bare å bygge videre på det grunnlaget jeg hadde, som 27 åring og nybakt skogeier. Men jeg hadde en stor motivasjon for å ta over stafettpinnen fra han som hadde lagt ned tusenvis av timer før meg.
- Vi brukte mye tid i skogen som familie i oppveksten og jeg var skikkelig pappajente som fulgte i hans fotspor, og jeg tok utdanning i landbruk og skogbruk. Pappa var et godt forbilde. Han var opptatt av biologisk mangfold og lærte meg at som skogeier er vi forvaltere for neste generasjon.
Mari er også utdannet spesialsykepleier med lang erfaring fra akuttmedisin og ledelse. I sånn type jobb med perioder turnus fri, er det fint å kombinere med aktivitet i skogen. Hun er ute i skogen på Bolkesjø så ofte hun kan og jobber gjerne med motorsag og ryddesag der det trengs.
Skogen må forvaltes bærekraftig
- Jeg tok en over en skog som var drevet aktivt, og ønsker å fortsette med det. Jeg er veldig spent på utviklingen også i min levetid, før jeg overleverer en skog i, forhåpentligvis, enda bedre stand, til neste generasjon. Kanskje jeg har fått være med på klimadugnaden på en positiv måte, ved å binde Co2, men også kanskje ta vare på skjøre arter?
Allerede på midten av 90-tallet gikk skogeiere sammen med forskere og miljøfolk om å lage en miljøstandard for bærekraftig skogbruk i Norge. Litt senere var Norge med å etablere PEFC systemet som nå er utbredt over hele verden. Skogen til Mari har alltid PEFC sertifisert og hun kan ikke skjønne at man kan drive skogbruk uten tanke på framtiden.
- Vi må kunne bruke og ta vare på skogen samtidig. Vi vet at vi blir flere og flere mennesker og trenger å bruke ressursene våre på en god og langsiktig måte. Men om vi overbeskatter og driver rovdrift på skogen ødelegger vi ikke bare for oss selv, men også for neste generasjoner. Det er ingen framtid uten et bærekraftig skogbruk!
Får gode råd og hjelp
Mari er medlem i AT-skog, et av de regionale andelseierlagene i Norge. De er til stor hjelp og nytte på mange områder. Det er andelseierlaget som står for det administrative ved PEFC sertifiseringen av skogen. Det eneste Mari trenger, er en skriftlig avtale med andelseierlaget som forplikter henne å følge kravene i Norsk PEFC Skogstandard.
- Gruppesertifiseringen til PEFC er genial for et småskala, familiedrevet skogbruk som er det typisk her i Norge. Andelseierlaget med sine proffe folk gjør papirarbeidet, mens vi skogeiere kan konsentrere oss om det vi liker best. Nemlig forvalte og drive skogen på best mulig måte.
- Jeg rekker jo ikke over alt selv og må leie inn folk til å gjøre noe pleie og hogst av skogen. Det føles godt å vite at man bidrar til verdiskapning lokalt med arbeidsplasser for entreprenører og andre. Og alle som jobber i skogen må ha tilstrekkelig kompetanse og opplæring i henhold til PEFC. Det er betryggende, da vet jeg at jobben blir ordentlig gjort.
Kulturminne for framtiden
- Sætra min, Fisketjønnstulen er kulturminne for fremtida. Her er det lafta bygninger, sommerfjøs bygd for små telemarkskyr , med små båser, og gamle beitearter på vollen vi ikke må miste. Derfor har jeg også fått låne sau og rydder opp gamle beiter her. Fuglelivet er helt fantastisk her, svaler, linærle, ugler og mange jeg ikke kan navnet på. Men vi har satt opp masse kasser, til og med til flaggermusa.
- Her oppe går også en blåmerka sti rett forbi, og jeg setter stor pris på når folk går ned og tar en kaffe i solveggen. Noe av det siste flere av skogeierne i Follsjøområdet samarbeider med kommunen med nå, er et toalettanlegg og parkeringsplass til glede for alle innbyggerne i Notodden som benytter området til tur og bading. Det kommer mye god helse og bærekraft ut av det.
Mari ser utover setervollen. For henne er samspillet, kretsløpet og bruk av tømmer til det folk trenger i hverdagen, en del av lærdommen fra tidligere generasjoner. Det er naturlig og jordnært. Hun tenker at skogbruket har et PR-problem. Det er viktig å få fram at vi driver en kunnskapsbasert forvaltning i skogen. Vi bruker og tar vare på skogen samtidig.
Opptatt av dialog og samarbeid
- Jeg er veldig opptatt av samspill i naturen og mellom mennesker. Det er ingen motsetning mellom i aktivt skogbruk og biologisk mangfold som noen prøver å framstille det som. Vi vil jo det samme og det kan vi få til med kunnskap, åpenhet og dialog, sier Mari. Selv inviterer og deler hun kunnskap om eiendommen sin og Naturvernforbundet har fått nøkkel for å komme innover i skogen.
– Jeg tenker at det å drive godt, ta vare på det du har og hente ut en gevinst i andre enden, er en viktig motivasjon for å skape verdier som kommer miljø og mennesker til gode. Skogeiere bygger skogsveier til tømmertransport, som også turfolk setter pris på.
Mari tenker at PEFC er en naturlig møteplass og diskusjonsarena for alle med interesse for bærekraftig skogbruk. Vi må spille på lag og spille hverandre gode. Det begynner kanskje med en porsjon ydmykhet og anerkjennelse av hverandres kunnskap. Så kan vi sammen finne løsninger til det beste for oss alle.